Hensikten med integrasjonsarkitektur er å etablere, forvalte og styre hvordan tjenester og systemer/applikasjoner integreres i en virksomhet. Integrasjonsarkitektur beskriver hvordan systemer og tjenester skal integreres med hverandre for å møte virksomhetens mål. Det er viktig å se forholdet mellom IT-løsning og organisasjon, og mellom IT-løsningene og menneskene som skal benytte dem. For å ivareta helheten i system- og tjenestelandskapet, må det defineres prinsipper og prosedyrer (gjerne basert på best practice). Ved å følge vedtatt arkitektur for integrasjon kan ulike organisasjonsenheter lage egne IT-løsninger og utveksle informasjon seg imellom, dvs. at de er interoperatible. Dette kalles horisontal koordinering, og er i kontrast til vertikal koordinering, som omhandler eskalering og beslutningskjeder.
Stikkord for Integrasjonsarkitektur kan være gjenbruk, plattform-/teknologinøytralitet, minimalistiske tjenester, løse koblinger, versjonskontroll og konfigurasjonsstyring, m.fl.
Integrasjonsarkitektur vil endres i takt med målsetninger og brukerbehov. Arkitekturen er styrende for system- og tjenestelandskapet, som igjen gjenspeiler brukerbehovene. IT er gjenstand for stadige endringer, og av den grunn må Integrasjonsarkitekturen være fleksibel slik at den kontinuerlig kan tilpasses de skiftende behovene.
Integrasjonsarkitekturens hovedprinsipp er kost/nytte, og dette skal vurderes for hele virksomhetens systemlandskap under ett, etter et langsiktig perspektiv. Integrasjonsarbeidet skal med andre ord gi en helhetlig verdi for virksomheten, der arkitekturstyrets oppgave er å og anbefale rekkefølge og anbefaling der det er interesse- eller ressurskonflikter.
Integrasjonsarkitekturen skal også ivareta den elektroniske utvekslingen virksomheten har med sine eksterne partnere.